Hvitkledde engler.

Dagen starter som regel med å slumre vekkeklokka fjorten ganger, sjekke klokka en siste gang, for så å løpe på badet og slenge på litt fuktighetskrem, og gjerne vaske vekk gårsdagens sminke. Rutiner. Det er da slett ikke tid å spise frokost, frøken. Hiv et par knekkebrød og en tepose i veska, så har du ihvertfall lunsj, tenker du og skyller ned vitaminene med et glass vann fra i går.
"Hei!"
"Morn"
"Uff"
"Førr et vær ute altså, æ bi søkkførfær. Korr det bi av sola"
"Dæven ka varmt det e ute i dag, æ svetta"
"Fine sko"
"Jah, så va det påan igjen"
-Garderobespråket mellom mennesker man absolutt ikke kjenner.
En kopp kaffe før morgenrapport fra nattens hendelser er like livsviktig som luft. Sure miner kan ofte oppstå om den ikke er varm og fersk. "Kafaen, det va jo dokkers tur å kok kaffe".
Ei dame vil gjerne at silkeunderkjolen skal strykes. "Tusen takk, du skjønna, den bi så rynkat når æ sett på ræva heile dagen".
Badedag betyr rulling av håret. Ryddig frokostbord betyr formiddagskaffe. Er herremannen i godt slag, så kommer mest sannsynlig Cognacen på bordet helst før klokka 2.

Men. På sykehjemmet jeg jobber er det ikke bare eldre mennesker som trenger hjelp. En og annen sjelden gang er skjebnen slik at det også er den yngre generasjon som bruker sine siste dager i sykeseng. Da er det ekstra godt å vite at det nytter å gi så mye av seg selv, gå på tå hev for at alt skal være så fint som mulig, hjelpe til, hold i hånda, gi en klem. Det blir satt så umåtelig stor pris på.
"Tusen takk for at dere passe så godt på vennen min. Han fikk den beste omsorgen og kjærligheten av dere. Hvitkledde engler."

Ny.

06:01

En blåøyd skapning har enda ikke gitt etter for søvnen. Timene etter at klokken passerer tolv, og angsten for at atter en dag er omme, sniker seg som normalt innpå. Fortsatt ikke noen plan. Fortsatt like belastet med denne fosterstillingen kroppen kryper inn i. Fortsatt like usikker på hvordan verden skal se ut. Fortsatt håpløst ubekvem i sitt eget hode. Gjennom de oransjeblomstrede gardinene fra 70-tallet høres lydene fra det der ute som virker så kaotisk, men ironisk nok er det på innsiden av denne kroppen det romsteres som aller mest. "Åpne lokket på hodet og si se". Akkurat på det punktet priser jeg nesten en høyere makt for at vitenskapen ikke har kommet langt. Å være poetisk og skrive at nattetimens mørke kryper inn i et lite sinn fungerer dårlig når nettene her langt i nord heller er poetisk lyse som dagen.
Men. Akkurat i det lille øyeblikket der "jeg er alene med min egen fullstappede hodemiksmaster med ingrediensene redsel, oppgitthet og dårlig samvittighet, legges det en hand rundt midjen, og kroppen trekkes under et varmt teppe av en annen blåøyd skapning, som i søvne gir deg akkurat den lille dosen kjærlighet du trenger for å huske hvor lett det er gå fra overskyet til midnattsol.

Lifeline

Han der altså.

bbbbooobby

Glassmaling

Til jul fikk lillesøster glassmaling, og resultatet ble disse to, som nå pryder kjøkkenvinduet, og passer perfekt inn i februarlyset og snøen.

Du er ikke død før jeg slutter å elske deg.

"Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå."

- Didrik Morits Hallstrøm. 


-Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er en kjærlighetsroman fra Oslo. En roman om å ha alt og ingenting på samme tid, men først og fremst; en historie om Iben og Daniel.

Jeg _elsker denne boka. 

+ Vhs-nostalgi med mellomsøster, for å frelse lillesøster med Tommelise
+ Grønn Gresshoppete og tidenes "uviktige/viktige faktabok"
+ Dagslyset og sola i november
+ Juksing i "shoppingdetox" på etsy.com. Vintagelykke.

 

The Euthanasia Coaster is a concept for a steel roller coaster designed to kill its passengers. In 2010, it was designed and made into a scale model by Julijonas Urbonas, a PhD candidate at the Royal College of Art in London. Urbonas, who has worked at an amusement park, stated that the goal of his concept roller coaster is to take lives “with elegance and euphoria”. It is a ride to the death. The seven loops or ‘inversions’ put the human body under such stress that it causes the brain to be starved of oxygen, as the heart simply cannot push blood against the enormous g-forces. Even if it kills you, it is designed to still be a fun death. An honourable thought, if rather macabre.

Haha.

How do you get so empty? Who takes it out of you?

Å være glad i noen.
Å være så glad i noen at du glemmer å være glad i deg selv.
Å ha noen som betyr hele verden for deg.
Å miste noen som betyr hele verden for deg.

Å glemme noen som en gang var like glad i deg.

Å få hele din verden knust av den du er mest glad i.
Å tenke tilbake uten å gråte fordi du ikke klarer å slippe taket.
Å gå med hevet hode og si til deg selv at du fortjener mer.
Å begripe at det er kanskje bedre å være alene likevel.

Å være glad i deg selv, og de som faktisk er glad i deg tilbake.

Hodet blir litt sånn.

Faen.

"Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig. Som en formel mot et eller annet, eller for noe. Bare denne ene, korte setningen, disse to ordene; Hold ut. Sort på hvitt."

- Ambulanse,  Johan Harstad.

Hjertebristsyndrom.

Hva faen skal man ta seg til når magen er så godt som fylt med telepatiske steiner som sier til hodet ditt: "nå er du lei deg, ja nå skal du gråte, ja det gjør vondt"

Hvordan skal man klare å oppføre seg som noe annet enn et gråtende freakshow når til og med latterlige reklamer med kjærestepar får en til å grine som en stukket gris.

Hvorfor finnes det ikke sirkus for sånne som oss.

Bush, 9/11: “We’re gonna hunt you down”

­Stoltenberg, 7/22: “We will retaliate with more democracy­”

A german newspaper article says: "Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country".

 

<3 Norge. 

Hjerte.

 

Bilde: http://norwegianfoodillustrated.blogspot.com/

Ursäkta att man vill bli lite älskad

Den blytunge kroppen letter, litt etter litt. Hodet tappes for elven av motarbeidende tanker, dråpe etter dråpe. Fra mørkegrått til lyseblått kommer den optimistiske pessimisten sakte, men sikkert fram i lyset. Klisjétilværelsen kan man for sikkert skrive under på, men det gjør ikke noe.

Drømmebrillene.

En flokk normale mennesker ligger som vanlig og sover. Jeg sover såklart ikke, men det har du vel forstått nå. Du har okkupert hodet mitt, du vet det? Nei, akkurat det vet du kanskje ikke. Jeg tenker på deg, hele tiden. Lurer meg selv til å tro at jeg ikke blir trist av å tenke på deg. For jeg blir jo glad… først. Det er ikke før jeg har fått av meg drømmebrillene at jeg merker hva det er som egentlig skjer. Drømmebrillene mine kommer i to fasonger; natt og dag. Dagdrømmene er som regel best, ja som regel, det er i alle fall da tårekanalene klarer å holde på knuten og nesen snufser minst. For jeg er jo ikke lei meg, langt ifra. Naive lille meg, tenker nå jeg.

Bajs.

 

"Du må slutte å ta kontakt med meg".

At en setning skal være så vanskelig å si. At en setning skal gjøre en liten pike til århundrets mest ambivalente skapning.

At man får panikk av tanken på å aldri kunne ligge i de trygge armene.

At savnet overskygger alle forsøk på å pakke sorgen inn i gråpapir og sende den til månen.

(Månen sier nok ikke hipp hurra og sender den til afrika)

Jeg skjønner ingenting.

Come on skinny love what happened here

La meg synge deg stille sanger.

Aldri.

(...)

Aldri aldri aldri blir du min

Aldri aldri aldri blir du min

Jeg er nødt til å forstå at mellom oss er det slutt

Ta jakken min og gå, finne meg en annen gutt.

Jeg klarer aldri å glemme deg helt
 At det ikke ble oss er ikke reelt

Vi to

Vi var en demo.

(...)

- Razika. 

Lucy in the sky with diamonds.

Hvorfor bruker vi tid og energi på å strebe og lete etter noe bedre.

Hvorfor se seg selv i speilet og være misfornøyd fordi man har målt seg opp mot noen andre. 

Hvorfor bruke timer på å være bitter og sur.

Jean-Pierre Jeunet

Åh, er det mulig å lage så vakre filmer.

Stuff No One Told Me

När det blåser på månen

(...)Kostymen är inte jag

Kostymen är inte jag
är jag en Astronaut?

är jag en Astronaut?
är jag en Astronaut?

är jag så ensam(...)

och du ska ta mig härifrån
nu när det blåser på månen
ska du ta mig härifrån?
nu när vi fyllt alla hålen
nu när vi fyllt alla hål

är jag en Astronaut....

Oh. Hello

Things We Forget.

Left versus Right.

Logic vs feelings

  facts vs daydreaming

analysis  vs imagination

mathematics vs creativity

Stunden kommer kanskje aldri tilbake

"Det er bare nå jeg lever.

 Det er bare nå jeg føler.

 Det er bare nå jeg gråter. 

Det er bare nå jeg ler."

Learnsomethingeveryday.

Utradisjonelt hjertesmykke.

1 mnd.

Alt for mange måltider konsumert på pastafabrikken, ikke økonomisk. Tretten dager igjen til jeg kan kalle meg tjueen vintre lang, kort, gammel. Kan drikke sprit i usa da, hurray.

Tender hearted.