torsdag 21. juni 2012

06:01

En blåøyd skapning har enda ikke gitt etter for søvnen. Timene etter at klokken passerer tolv, og angsten for at atter en dag er omme, sniker seg som normalt innpå. Fortsatt ikke noen plan. Fortsatt like belastet med denne fosterstillingen kroppen kryper inn i. Fortsatt like usikker på hvordan verden skal se ut. Fortsatt håpløst ubekvem i sitt eget hode. Gjennom de oransjeblomstrede gardinene fra 70-tallet høres lydene fra det der ute som virker så kaotisk, men ironisk nok er det på innsiden av denne kroppen det romsteres som aller mest. "Åpne lokket på hodet og si se". Akkurat på det punktet priser jeg nesten en høyere makt for at vitenskapen ikke har kommet langt. Å være poetisk og skrive at nattetimens mørke kryper inn i et lite sinn fungerer dårlig når nettene her langt i nord heller er poetisk lyse som dagen.
Men. Akkurat i det lille øyeblikket der "jeg er alene med min egen fullstappede hodemiksmaster med ingrediensene redsel, oppgitthet og dårlig samvittighet, legges det en hand rundt midjen, og kroppen trekkes under et varmt teppe av en annen blåøyd skapning, som i søvne gir deg akkurat den lille dosen kjærlighet du trenger for å huske hvor lett det er gå fra overskyet til midnattsol.

torsdag 14. juni 2012

Lifeline

Han der altså.