Hvitkledde engler.

Dagen starter som regel med å slumre vekkeklokka fjorten ganger, sjekke klokka en siste gang, for så å løpe på badet og slenge på litt fuktighetskrem, og gjerne vaske vekk gårsdagens sminke. Rutiner. Det er da slett ikke tid å spise frokost, frøken. Hiv et par knekkebrød og en tepose i veska, så har du ihvertfall lunsj, tenker du og skyller ned vitaminene med et glass vann fra i går.
"Hei!"
"Morn"
"Uff"
"Førr et vær ute altså, æ bi søkkførfær. Korr det bi av sola"
"Dæven ka varmt det e ute i dag, æ svetta"
"Fine sko"
"Jah, så va det påan igjen"
-Garderobespråket mellom mennesker man absolutt ikke kjenner.
En kopp kaffe før morgenrapport fra nattens hendelser er like livsviktig som luft. Sure miner kan ofte oppstå om den ikke er varm og fersk. "Kafaen, det va jo dokkers tur å kok kaffe".
Ei dame vil gjerne at silkeunderkjolen skal strykes. "Tusen takk, du skjønna, den bi så rynkat når æ sett på ræva heile dagen".
Badedag betyr rulling av håret. Ryddig frokostbord betyr formiddagskaffe. Er herremannen i godt slag, så kommer mest sannsynlig Cognacen på bordet helst før klokka 2.

Men. På sykehjemmet jeg jobber er det ikke bare eldre mennesker som trenger hjelp. En og annen sjelden gang er skjebnen slik at det også er den yngre generasjon som bruker sine siste dager i sykeseng. Da er det ekstra godt å vite at det nytter å gi så mye av seg selv, gå på tå hev for at alt skal være så fint som mulig, hjelpe til, hold i hånda, gi en klem. Det blir satt så umåtelig stor pris på.
"Tusen takk for at dere passe så godt på vennen min. Han fikk den beste omsorgen og kjærligheten av dere. Hvitkledde engler."

Ny.